Rettighetene til Svartskogen ble tilkjent manndalingene i høyesterettsdom

Manndalen utgjorde i sin tid en del av Skjervøygodset som blant annet omfattet eiendommer i nåværende Kåfjord kommune. På skiftet etter siste eiers, Ovida Lyngs, død i 1848 kjøpte Foreningen til Ophævelse af Leilendingsvæsenet i Skjervø omtrent all eiendom som tilhørte Skjervøygodset. I annen halvdel av 1800-tallet ble de fleste eiendommene, også i Manndalen, solgt til leilendingene.

Manndalen har en lengde på i overkant av 20 km, og i øverste halvdel lå et område som ble kalt "Mandalens Alminding". I 1879, etter at en del av gårdsbrukene i dalen var solgt til leilendingene, ble det etter begjæring fra Foreningen holdt en utskiftning over nedre del av "allmenningen". Ved denne utskiftningen ble området opp til en elv som heter Apmelasjohka, fordelt vederlagsfritt på nesten samtlige bruk i dalen.

På denne tiden skapte reindriften en del problemer for de fastboende i dalen - noe som synes å ha hatt sammenheng med at det kom mer rein til Troms etter at grensen mot Finland ble stengt i 1852. Det ble derfor foreslått at staten skulle kjøpe Svartskogen og oppføre et reingjerde nederst i det ervervede området. Dette kjøpet ble gjennomført i 1885, men noe reingjerde ble aldri oppført.

Manndalens befolkning har helt siden salget benyttet Svartskogen, og fra slutten av 1800-tallet har bruken etter Høyesteretts bevisvurdering vært svært intensiv. Fram til begynnelsen av 1950-tallet bestod den primært i hogst og utmarksslått, og etter 1950 har området primært blitt benytt til hogst og setring. Det er etablert en rekke setrer nederst i området, og i dag er det 800-900 melkegeiter på setrene.

Fra de første 35 årene etter kjøpet finnes det ingen opplysninger om at staten overfor dalens befolkning markerte noen eiendomsrett til området. Men i 1920 ble det kunngjort at staten hadde kjøpt området, og at hogst og slått i fremtiden bare kunne skje på grunnlag av forpaktningsavtaler. Noen oppsittere inngikk slike avtaler, men avtalene ble ikke respektert av størsteparten av dalens befolkning. En del oppsittere ble etter dette politianmeldt, men anmeldelsen ble til slutt henlagt.

Neste konflikt med staten oppstod mot slutten av og like etter annen verdenskrig - også denne gang med politianmeldelse til følge. Men også denne gangen ble anmeldelsen henlagt. Etter denne henleggelsen forholdt staten seg helt passiv inntil Statskog i 1980 overtok forvaltningsansvaret. En henvendelse til lappevesenet i 1973, som på det tidspunktet hadde forvaltningsansvaret, viser endatil at lappevesenet på det tidspunktet ikke var kjent med statens kjøp av Svartskogen. I mellomtiden hadde som nevnt Manndalens befolkning etablert en omfattende setring i området.

I 1993 anla staten v/Landbruksdepartementet sak for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms for å få fastslått eiendomsgrensene i høyfjellet mellom statsgrunn og privat grunn i Kåfjord og Storfjord kommuner. Videre ønsket staten å få fastslått om det forelå bruksretter, herunder allmenningsrettigheter, på statens grunnarealer, og i tilfelle hvem som er rettighetshavere. Oppsitterne i Manndalen anførte at Svartskogen tilhørte dalens befolkning i fellesskap. Dette fikk de ikke medhold i. Men utmarkskommisjonen kom til at eiere av gårdsbruk under gnr. 29-36 hadde beiterett for de husdyr som kan vinterfores på bruket, og at alle fastboende har rett til hogst i Svartskogen.

Anken fra oppsitterne førte fram. Høyesterett viste til at omtrent helt siden statens erverv i 1885 hadde oppsitterne, med unntak for den bruk som har vært gjort av reindriften, utnyttet alle de bruksmåtene Svartskogen gir mulighet for. Utnyttingen har dessuten skiftet karakter i samsvar med hva som har vært naturlig utnyttelse i de ulike periodene. Bruken ble dessuten ansett å ha vært utøvd i god tro - i alle fall fram til 1980. Anmeldelsene på 1920- og 1940-tallet, som begge endte med henleggelse, hadde ikke medført at den gode tro gikk tapt.

I forhold til et krav om eiendomsrett reiste saken et særlig spørsmål ved at det fantes få eksempler på at befolkningen direkte hadde brukt formuleringer som viste at de mente å eie området. Dette kunne etter Høyesteretts vurdering ikke være avgjørende. Det ble vist til at samene har utgjort den dominerende del av Manndalens befolkning. Med sin kollektive ressursutnyttelse har de ikke samme tradisjon som andre for å tenke på eiendomsrett. Hadde en tilsvarende bruk vært utøvd av personer med annen bakgrunn, ville den ha avspeilt at de mente å eie området. Skulle det da hindre rettserverv ved alders tids bruk at det finnes flest eksempler på at oppsitterne har talt om bruksrett, ville deres rådighetsutøvelse, som i innhold tilsvarer utøvelse av eiendomsrett, bli satt i en ugunstig særstilling i forhold til befolkningen for øvrig.

Av samme grunn kunne det heller ikke være avgjørende at den retten Manndalens befolkning har ervervet ikke helt tilsvarer det som gjelder for bygdeallmenninger - dels ved at hele dalens befolkning er sameiere, og dels ved at området ikke forvaltes av noe styre.

Også folkerettslige rettskilder var påberopt i saken. Etter det resultat Høyesterett kom til, var det ikke nødvendig å gå inn på om retten kunne ha vært begrunnet i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 artikkel 27 sammenholdt med ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater artikkel 14 nr. 1 første punktum. Men Høyesterett påpekte at standpunktet var i godt samsvar med reglene i ILO-konvensjonen og de hensyn denne regelen skal ivareta.

(Grunneiere og rettighetshavere i Manndalen, under gnr. 29-35 i KÃ¥fjord kommune (advokat Christian B. Hjort mot Staten v/Landbruksdepartementet (advokat Steinar Magel)

5.10.2001, Lnr. 5B/2001, nr. 340/1999 Sakens medlemmer: Matningsdal, Oftedal Broch, Flock, Stabel og Dolva Eiendomserverv ved alders tids bruk )