IMG_9521
Picasa
IMG_2113
IMG_0196
IMG_0002
ved setra

KONTAKT OSS

post@manndalen.no

        

Manndalen Skyet 0

Kæm e vi?

Manndalen er en nord-syd liggende dal i Kåfjord kommune i Nord-Troms. Bygda har omtrent 900 innbyggere. Primærnæringer har alltid vært de viktigste næringsveiene, gjerne i kombinasjon.

Manndalen ligger i området for «Tre stammers møte». Samer, kvener og nordmenn har dannet grunnlaget for dagens befolkning. Mange regner i dag Manndalen som en sjøsamisk bygd. 

Manndalen er blant annet kjent for læstadianisme, husflid, den internasjonale urfolksfestivalen Riddu Riđđu, og en rekke historiske hendelser som landmålersak, Baalsrud-saken, Sjåbakkens brev m.m. 

Bosetningen i Manndalen er fra sjøen og om lag 13 kilometer opp i dalen. Manndalselva renner gjennom hele dalen, og er et verna vassdrag. Øverst i dalen ligger Sætra og Svartskogen.

Under 2. Verdenskrig ble bygdas befolkning evakuert, og Manndalen var den sørligste bygda som ble brent av tyskerne i forbindelse med «Brent jords taktikk».

Fra Mii.jpg

Foto fra utstillinga Mii

 

Gjennomsiktig.png

Historievandring

Velkommen med på en liten historievandring i Manndalen.

På alle vandringer er det noe man stopper opp og ser nærmere på, mens andre ting går man forbi. En annen gang, på samme vandringsrute, stopper man kan kanskje opp ved helt andre ting, og passerer de man har sett på tidligere. Det betyr ikke at noe er viktigere enn annet, det bare handler om en utvelgelse man gjør. For om man hadde sett like nøye på alt, hadde man aldri kommet fram.

Vi tramper ikke tungt på veien, men flyr lettbeint bak i tid.

Foto: Annfrid Pedersen

IMG_2245.jpg

Journalisten K-ness

Vi begynner vår tur på Samuelsberg på 1950- tallet. Samuelsberg var bygdas sentrum helt fram til veiene ble ferdigbygd på 1970- tallet. Lokalbåten har lagt til kai ved brygga. Kaia ble delvis ødelagt under krigen, men reparert ganske fort. Det er jo tross at hovedferdselsåren til og fra Manndalen. Av båten kommer en fremmed. En som kaller seg K-Ness, og sier han er journalist. Han har reist rundt Lyngseidet og Olderdalen, og så kommet til Manndalen. Kanskje for å se bygdene med sine egne øyne? For å se hvordan krigsherjingene, fem år etter at freden kom, fortsatt vises tydelig. Han virker å være en ettertenksom mann. Han har ordet i sin makt, og formulerer seg nesten poetisk om Manndalen og manndalingenes vesen.

Vi lar K-Ness selv fortelle:

(…) Vær forsiktig når du kjæm til Manndalen! Det er ikke alle som har kommet helt vel fra det, var de frostens ord som fulgte med meg innover til dalen mellom de bratte og ofte sylkvasse fjell her inne i Kåfjord. 

Så vel oppmålere og andre har kommet galt av sted her, men var nå det folkets skyld? En yrende liten tvil inne i meg reiser hodet og mener at kanskje det var podene sjøl som tok fatt i den vrange ende. De så på dalfolket ovenfra, i fugleperspektiv. Da må det bli irritasjon — sjølrespekten er utpreget her. Den skal helst ikke utfordres. 

Avstengthet mellom fjellene, en vill stormreden fjord, ofte litt tunghørthet fra administrasjonens side har skapt manndalingenes spesielle komplekser.

Manndalen  — grenda mellom fjellene 

Hvor tyskerne bare lot kirkegården unngå herjingene. Kirkegården var det eneste som tyskerne etterlot uskadd. Smått om senn tar sårene etter den brente jords taktikk som tyskerne praktiserte her i dalen til å leges. 

Jeg var den første som kom tilbake etter evakueringen, forteller bestyreren på samvirkelaget. Det så trist ut her i grenda. Hvert eneste hus var ødelagt. Det var desto mer lukt og stank som møtte meg. Huff, det var fælt. Bestyreren grøsser ennå ved tanken.  

Manndalen er ei stor grend. Her bor vel 900 mennesker til sammen langs begge dalsider. Bare i år er det født 40 barn. Århundrers skiftende tider, med ulike folkeferd i hverandres spor har merket folket. 

Samenes sans for humor og erotikk, finlendernes melankoli og tunge rytme og nordmennenes gå- på humør sammen med naturens egen stillhet, har gjennom tidene skapt egenartede mennesker i grenda. 

Gravminner.jpg

Alt dette gjør Manndalen interessant. Avstengtheten mellom fjellene, en smule tunghørthet fra administrasjonens side når det har vært spørsmål om å imøtekomme ønskemål fra grenda, har vel vært med på å skape det snev av mistro en stundom synes å merke. Men mistru kan en da også finne på steder som har vært mer tilgodesett av administrasjonen. Ett utedass sto igjen! - og en kirkegård! Overfor slike kjensgjerninger kan en få høve til å filosofere over den totale krigsevne til å møtes i sine ytterligheter - råttenskaper og dødens ro.  Men livet gir aldri opp. Midt mellom forkullede bjelkerester og defekte loddpiper tok de evakuerte fatt her som ellers der den brente jords taktikk var blitt praktisert. Uheldigvis kom det sleder i veien. I tre lange år stod gjenreisningen helt i stampe i Manndalen på grunn av den landskjente utskiftningssaken. Ingen kunne få bygge før denne saka hadde gått sin gang. Da gjenreiserne så fikk komme i gang, strammet tilgangen på byggematerialer seg til. Byggeforskriftene og dette og hint bremset også på tempoet. De som hadde det vanskeligst økonomisk og oftest mest trengte en skikkelig heim, måtte jamt stå lengst i køen.

Det er ikke alltid like til å skaffe den egenkapital som skal til. Krigsskadetrygden rekker en ikke langt med. De husene som før stod i dalen representerte som regel ikke særlig stor verdi, så erstatningen kunne ikke bli særlig høy. Men gjenreiserne har den samme rett til å få gode hus som innbyggerne i de ikke krigsskadde kommunene. De husene som reises holder da også mål, men de er dyre, og de som skal bo i dem får en tung bør å bære tross de store nedskrivninger gjennom husbanken og bustadbanken.

Det er lenge igjen før Manndalen er gjenreist. Folk som skulle være inne i sakene anslår det oppbygde boligkvantum til 15 %. For fjøsenes vedkommende ligger tallene på 20-25 prosent. 

Så kamperer da andre som best de kan i små brakker, mens de venter på å komme i gang. Her er mange bygg under gjenreisning akkurat nå, men det går smått med å få fram materialene.  Krigens mange sår griner ennå mange steder innover dalen. Mye er utført, telefonnettet oppover dalen er utvidet, veg til Skardalen påbegynt, likeså hengebroa mellom Løkvoll og Samuelsberg. Skardalen har fått telefon - likevel er dette bare plaster på det virkelige store såret - de mange ruintomter som preger dalen og skjemmer ut.

Grenda kan ikke skaffe levebrød til alle. Så søker de ut. Det fordyrer levemåten. 50-60 mann er dratt på tømmerhogst sørpå. En dalens mann nevnte at for eksempel mangelen på en ullvarefabrikk i Nordfylket hemmer saueholdet inne i dalen. Det er heller ikke lønnsomt å produsere mer melk enn til husbruk, da det ikke er meierier som kan avta produktene. Sauer er lettvinte å holde. Men det er så sin sak å selge ulla til fabrikker sørpå, og så kjøpe ferdigvare til en mangedobbel pris igjen. Han har vel rett i dette bygde-karen. En kone kom inn på Skibotn-markedet, som før i tida skaffet god avsetning for hjemmelagde produkter av forskjellige slag, men nå er skrumpet inn til ingenting.

Manndalingene er stedskjære i utpreget grad. Her ligger bakgrunnen for Manndals-saka. Selv om jordteigene er mikroskopiske, holder folk på dem. Men en gang vil vel også Manndalingene innse at småteigene er klamper om foten, i hvert fall når det begynner å vokse frem små industrisentra som kan avta produktene fra et rasjonelt jordbruk og når meierispørsmålet er løst for distriktet her. Muligheten for jordbruk er tilstede i Manndalen.

Så sitter en der med følelsen av å merke århundrers pulsslag gjennom dalen, akkompagnert av den nye tid som bryter fram når riksvegen engang kommer, og lyset fra Sikkajokk er blitt en realitet. Det står til dem som skal lede denne overgangen at de har evne både til å lytte til grendas egenartede pulsslag og til å samordne det hele med folkets pulsslag til gagn for alle parter.  

 (…) Som epilog kan en ta med denne koselige episode. Vi sitter inne på Joramos cafe på Samuelsberg. Inn kommer ruslende en liten gammel same som myser med øynene. Han pjolsker noe på samisk til min venn. Det gjelder meg. Min venn sier jeg er emissær. Dette kan kaillen ikke godta. To skal de være når dem bringer gudsordet. Kaillen er læstadianer. Vennskapelig slår jeg kaillen på aksla og sier jeg er noe som kalles journalist. Kaillen ligner et komisk spørsmålstegn. Min venn skynder seg til å si at det er en ny sekt, men da rabler det for kaillen. Tro nå ikke at dalfolkets nivå i Manndalen kan bedømmes av denne episode. Men kaillen var en original type, en av dem som dør ut.

K-ness. Nordlys 16. des. 1950

(Nilsen 2000)

atle hanssen.jpg

Krig og evakuering

Da tyskerne begynte «Den brente jords taktikk», håpet man at Manndalen ville bli spart for nedbrenning, siden det lå så isolert til. Da brenningen begynte i våre områder, kom mange flyktninger fra nabobygdene til bygda. Nesten i alle hus var det evakuerte. En dag kom de tyske båtene med kurs mot Samuelsberg. Da skjønte man at heller ikke Manndalen ville bli spart.

Nedbrenningen av bygda og evakueringen satte evige spor i sinnene til menneskene som opplevde det. Folk kom hjem etter evakueringa til en bygd som var totalt rasert. Alt var brent ned, og man måtte klare seg så godt som råd var. Til alt hell var høsten lang og varm, og fortsatt prates det om evakueringshøsten når man skal beskrive slike værforhold. Folk satte poteter etter St. Hans, men likevel klarte de å vokse før vinteren kom. Man bygde gammer og skur av restmateriale. Det var mangel på alt. Men hjem ville folk, uansett.

Folk fikk tak i materialer fra tyskerbrakker for å bygge provisoriske husvære. Det ble foretatt utdeling av husdyr og matvarer (Nilsen/Solhaug 2014). På folkemøte i november 1945 ble det vedtatt at det skulle søkes om egen byggenemd for Manndalen, og en ønsket utbetalt stønad til de som bodde i skur og gammer. Skolestyret ble anmodet om å føre et bedehus til bygda, som kunne brukes til skolehus, og ellers formodet man at Manndalen ikke ble glemt at Finnmarkskontoret ved utdeling av møbler og annet.

Byråkratiet med gjenreisinga var omfattende og gikk sakte. I april 1946 ble det anmodet at Manndalen ble utskilt som egen kommune siden gjenreisingen gikk tregt. I 1947 krever manndalingene gjenoppbygging. 60% av beboelseshusene er ikke egnet som menneskeboliger. Man krever direkte leveranse til bygda av materiell, uten av det går gjennom byggenemda i Kåfjord. Manndalingene går i «konferanse» med Finnmarkskontor, fylkeskontor og andre.

Krigen og evakueringa var et veiskille for manndalingenes liv. Når de etter krigen snakket om tiden før evakueringa, «sluttet de ofte med å si at de levde i en helt annen verden da. Mange av dem rystet på hodet når de sa dette og ga i knappe vendinger uttrykk for at de syntes de hadde stelt seg svært tungvint tidligere,- alt det gamle var «bare tull»». (Schøtt 1958). Manndalingene hadde møtt verden utenfor vårt samfunn gjennom tvangsevakuering, rømming til Sverige og krigstjeneste. For å følge med i samfunnet var det en allmenn oppfatning at det gamle måtte legges bort for å følge den nye utviklingen.Levd seterliv..jpg

 «Folk så at de som kom seg best ut av dette var de som hadde den første forståelsen av norsk språk og kultur. Det var det som var inngangsbilletten. Dermed trakk folk den konklusjonen at den fornorskningspolitikken som på det tidspunktet hadde foregått i hundre år var noe man måtte forholde seg til. Folk trakk vel den konklusjonen at det var billetten til framtiden. Gjenreisninga av Finnmark og Nord-Troms er det store vendepunktet. Det var et klart eksempel til folk at hvis du ikke snakket norsk og forsto det norske systemet, så kunne du tape og det var ingen interessert i. Med utgangspunkt i Kåfjord kommune i Nord-Troms har det vært bemerket at det kan se ut som det på denne tiden skjedde en kollektiv beslutning om å slutte å lære barna samisk. I de fleste familiene der dagligspråket før krigen var samisk, lærte barna som var født under krigen bare norsk, og dagligspråket ble norsk. Man fikk da den paradoksale situasjon at mens foreldre og besteforeldre hadde samisk som morsmål, og de eldste barna var tospråklige, lærte de yngste barna bare norsk, og dagligspråket ble etter hvert norsk» (Ivar Bjørklund http://www.nrk.no/sapmi/gjenreisning-og-fornorskning-1.12022503)

 

 

Landmålersaken

«Den landskjente utskiftningssaken» som K-Ness, vår besøkende i 1950 refererer til, begynte i 1946. Da begynte det å gå rykter om at Manndalen skulle reguleres. I mai 1946 ble det holdt møte om saken. Meningen var å bygge opp en helt ny bygd, der infrastrukturen skulle legges oppe i dalen. Eiendomsforholdene i bygda var slik at hver gård hadde flere mindre eiendommer spredt rundt i dalen, og man ønsket å tilrettelegge for jordbruk ved å slå sammen eiendommer store nok til å dyrke lønnsomt. Det ble sagt at om regulering ikke ble godtatt, ville heller ikke permanent gjenreising finne sted.

Landmåler.JPG

Se film fra NRK om saken ved å trykke på linken.

Reguleringsplanene skapte avisdebatt, og folk i bygda var ikke enige i saken. Uoverensstemmelse om reguleringa sinker gjenreisinga, og det er dårlig stemning blant folk. I mai 1947 melder Nordlys at gjenreisinga står i stampe, og 250-300 mann i Kåfjord er arbeidsledige. De fleste manndalingene vil ikke gå med på kravet om regulering. Avisa Tromsø sier at reguleringen vil medføre at befolkning ved sjøen skal flytte 18 km opp i dalen, og dette vil de ikke gå med på før de får forhåndsløfte om bilveg oppover og brøyting om vinteren.

I juni kommer landmåleren til bygda. Han var ikke så lenge i bygda, før 40-60 mann kom og hentet han fra arbeidet og skysset han til Samuelsberg. Der fikk han lånt telefon av en smilende handelsmann Dalvik, som ellers ikke hadde smilt for mye når han hadde vært innom. Landmåleren ringte jordskiftedommeren og fylkesmannen, som anmodet han om å følge folkets råd å komme seg vekk fra bygda. Redd for livet sitt, lot han seg frakte til Lyngseidet med ei skøyte. Han returnerte til Manndalen med fire tungt bevæpnede politifolk som livvakter. Politimennene var ikke spesielt glade for oppdraget, da de tidligere hadde dårlige erfaringer med bygda. De sov med skarpladde revolvere under hodeputen, og på dagtid sto en vakt mens landmåleren arbeidet. Politiet arresterte de verste opprørerne og da fikk landmåleren arbeidsfred.

Etter en stund innså landmåleren at det ikke lot seg gjøre å få til regulering i Manndalen på grunn av folkets motstand. Da ble det bestemt at manndalingene skulle straffes beinhardt, og de fikk lite hjelp til gjenreising av hus og bygging av veier.

Fiskeriet, som før hadde hatt svært stor betydning for folk, minket i betydning etter krigen. Hjemmefisket ble drevet som før, men på sesongfiskeriene ble det ofte tatt inn folk fra de andre bygdene. Manndalens menn begynte å reise på tømmerhugst til Sverige. Man hadde behov for faste inntekter for å betale nye huslån, og fiskeriet ble betraktet som risikabelt.

At fiskeriet minket frigjorde arbeidskraft til jordbruket, og etter krigen begynte man med mer nydyrking. Nydyrkningstilskuddene var høye og det kom traktorer ble kjøpt til bygda.

 

Etter å ha forlatt K-Ness på Samuelsberg, og ønsker han god tur videre fra bygda beveger vi oss et par tiår tilbake i tid og møter på en av bygdas menn; Aslak Fossvoll.

Foto:

ada johnsen3.jpg

 

Aslak Aslaksen Fossvoll

Aslak Aslaksen Fossvoll var sønn av Berit Katrine Olsdatter fra Furuflaten og Aslak Andreassen, Manndalen.

Aslak var ugift småbruker som levde i ett med naturen. Han fisket i elvene, og hadde alltid hunden med seg. De to var uatskillelige. I bygda ble han regnet som en pålitelig mann. Lovte han noe, så holdt han det. (Haug/Karlsen Scott 2001).  Han var formann i Manndalen arbeiderlag. Aslak var sannsynligvis en organisator. Han markerte seg sterkt i det som ble oppfattet som urett mot Manndalens befolkning, og påtok seg mye ansvar i forhold til bygdefolket (Solhaug/Nilsen 2014).

Manndalsaffæren

Den 30. november 1925 var det tinglyst tvangsauksjoner i Manndalen, og lensmann med følge ankom bygda. På kaia på Samuelsberg ble de møtt av en folkemengde som ba de forlate bygda. Lensmann skal ha oppført seg truende og sagt han skulle slå hodene av de fremmøtte manndalingene.

Lensmannen og følget dro oppover bygda, og folkemassen på 200- 300 personer fulgte med. På Solbakken ville lensmannen nekte folk inngang til gården der tvangsauksjonen skulle holdes, men de trengte seg inn. Auksjonen ble holdt under spente forhold, og lensmannen med følge fortsatte oppover bygda. Manndalingene gikk da først, og etter en stund stoppet de og nektet å la lensmannens følge passere. Det ble slåsskamp. Manndalingene hevdet senere at de ikke hadde brukt vold, men at lensmannen selv hadde slått seg gjennom folkemassen. Lensmannen og hans menn måtte snu, og manndalingene fulgte etter. De laget seg fane av en sekk på en staur, og sang «Internasjonalen» og andre arbeidersanger mens de toget lensmannen ned til kaia på Samuelsberg igjen.

På natten, en ukes tid senere, kom politimesteren med seks konstabler og fem leide menn til Manndalen. De pågrep 15 personer til avhør. 12 ble kjent skyldige i vold mot offentlige tjenestemenn og fikk fengselsstraffer. Manndalingene på sin side mente lensmannen hadde unødvendig voldsbruk når han var i Manndalen, og at han hadde rasistiske holdninger ovenfor bygdefolket.

I rettsaken etter manndalsaffæren blir Aslak forhørt. Han var tiltalt nummer 8 i saken. I avhøret nektet han for at man på massemøtet i forkant hadde planlagt å jage lensmannen ut fra bygda. Det var kommunedeling og skattestreik som hadde vært tema. Han hadde kommet til Gaiskriidi da lensmann og følget var der, og forklarer at lensmannen oppførte seg urimelig mot folket der, De ville snakke med han om at han måtte oppføre seg bedre. Han forteller at lensmannen så begynte å slå rundt seg,

Aslak fikk 60 dager betinget fengsel for dette, men «straffen er ikke utsonet, men bortfalt» (Solhaug/Nilsen 2014).

ada johnsen.jpg

Elveforebyggingssaken

1920- og 30 årene var harde tider i verden, Norge og også Nord-Troms. Børskrakk, krise i verdensøkonomi, fattigdom og arbeidsledighet rammer også bygdene. I 1930 ble Kåfjord og Lyngen utskilt fra Lyngen til egne kommuner.

I Manndalen var fattigdom og tvangsauksjoner blitt mer og mer vanlig. I takt med den generelle økonomiske krisa økte arbeidsledigheten også her. Fiskeriene hadde i en årrekke slått feil, fiskeprisen var på et bunnivå, kommunen var bankerott og handelsmenn kunne ikke ta imot varer fra den trengende befolkningen. I 1932 ber Kåfjord herredsstyre innstendig sosialdepartementet om midler til nødsarbeid (Solhaug/Nilsen 2014).

Nøden fortsetter, og i januar 1933 skriver Aslak Fossvoll et leserinnlegg der han ber om at herredsrettens beslutning om at handelsmann P.M. Pedersen blir fradømt handelsretten i 5 år, omgjøres. Et slikt vedtak rammer befolkningen. Pedersen har, til tross for at han ikke blir kvitt varene fra folk, kjøpt inn produktene for at manndalingene ikke skulle sulte. «Og i tider som nå har vi ikke råd å unnvære en sådan grann. Denne herredsrettens dom betyr det samme som å dømme en masse folk til undergang, så å si» (Solhaug/Nilsen 2014. 

Mange manndalinger jobbet på veiarbeid høsten 1933, men skatteprosenten ble satt til mellom 50- og 80%. Da lønna skulle utbetales hadde kommunekassereren gjort underslag, og pengene ble ikke utbetalt.

I november 1933 settes det i gang forbygningsarbeid i Manndalen. Formannskapet har valgt ut arbeidere, og kun noen få av disse er fra Manndalen. Dette setter sinnene i kok hos den trengende befolkning, og det blir holdt folkemøte om saken. Om lag 300 arbeidssøkende møtte opp.

Man mente at det hadde vært vanlig praksis ved arbeid i de andre bygdene at folk fra stedet skulle få jobb, og manndalingene krevde at 2/3 av arbeidsstokken var fra bygda. Dette ble motgått av herredsstyret, og manndalingene varslet blokade av arbeidet. Manndalingene samlet seg for å «toge ut» fremmedarbeiderne, angiveligvis anført av Aslak Fossvoll og Simon Nilsen (Stor-Simon). Om lag 100 mennesker gikk opp til dalen, der det ble håndgemeng med arbeiderne fra de andre bygdene. Vinduer ble knust og en manndaling ble stukket med kniv. Aslak Fossvoll ble i etterkant arrestert av lensmann Rivertz. «På veien nedover traff jeg Aslak, en av manndalingenes anførere,- han hadde spilt samme rolle under den første affæren. Jeg arresterte han», sier Lensmann Rivertz. Lensmannen ringte politimesteren og lurte på om han skulle arrestere flere. – Nei, nei! Ikke flere! Jeg vil ikke ha flere manndalinger. Her er fullt av dem fra før!, skal politimesteren ha svart. (Nilsen/Solhaug 2014).

Noen dager senere ble de igjen holdt folkemøte i bygda, og demonstrantene krevde at også de, og ikke bare Fossvoll skulle arresteres.

Avisa Nordlys besøkte Fossvoll i fengselet, og han kunne fortelle at Manndalen har 800 innbyggere, derav 200 arbeidsføre som praktisk talt alle er nødlidende og behøver arbeid. Det går dårlig for hjemmeindustrien når handelsmennene er brakt på knærne, men det er det som skaffer folk de få matbitene de får tak i. Saken medførte en del avisskriverier, der bygdefolket er i ordstrid med ordfører og andre. (Nilsen/Solhaug 2014).

I den påfølgende rettsak 1934 var 6 menn satt på tiltalebenken i forbindelse med saken. Aslak blir beskrevet som sentral person med adskillig myndighet blant Manndalens befolkning, og hans posisjon i Manndalsaffæren tas i betrakting. Han dømmes til fengsel i 120 dager, med fratrekk for de 16 dager i varetekt. De andre idømmes også fengselsstraff, men blir pålagt prøvetid.

I forbindelse med denne saken diskuteres det heftig i avisene. I avisinnleggene møter vi velformulerte stemmer fra Manndalen. De kvier seg ikke for å ta diskusjonene offentlig, og vet hvem målgruppen er.

Den verste arbeidsledigheten i Norge var i 1932 og 1933. Krise i fiskeriet førte til nød blant de fattigste. Landsdelen ble samlet til et rødt rike, og den første arbeiderpartiregjeringa kom i posisjon i 1935 under ledelse av Johan Nygaardsvoll.   

Manndalingen klarte seg likevel bedre enn andre gjennom disse harde mellomkrigsårene. Med hjemmeindustri og produksjon av mat og klær til eget bruk hadde en dekt de mest primære behov. Med mindre besetninger enn tidligere, reiste de rundt til omkringliggende distrikter for å kjøpe ull til husflidsarbeidet (Schøtt 1958).

Til Skibotn markedet kom befolkningen i fjordene, fjellsamer, nordmenn og handelsmenn fra Tornedalen sammen for å bytte varer og handle. De to handelsmenn fra Manndalen, Pedersen og Joramo, hadde egne salgsboder i Skibotn. Manndalingene hadde først og fremst husflidsartikler med seg; grener, vadmel, votter, strømper og ferdigsydde skinnfeller. I 1939 var det siste markedet før 2. Verdenskrig. (Schøtt 1958). 

Vi møter Aslak Aslaksen Fossvoll igjen under krigen, da han er involvert i et hendelsesforløp som skriver seg inn i Norgeshistorien.

IMG_0625.jpgFoto: Annfrid Pedersen

 

Baalsrudsaken

Under 2. Verdenskrig var en mann ved navn Jan Baalsrud aktiv i motstandsbevegelsen i Norge.  Han var medlem i Kompani Linge, en spesialtrent gruppe som skulle utføre sabotasjeaksjoner mot fienden og instruere hjemmestyrkene. I mars 1943 dro skøyta M-172-HØ Brattholm fra Shetland med kurs mot Troms. Målet var sabotasjeaksjoner mot tyske installasjoner. I tillegg til mannskapet var en gruppe fra Kompani Linge med, deriblant Jan Baalsrud.

Brattholm gikk inn i Toftefjorden på Rebbenesøy. Her ble de angitt, og angrepet av tyskerne. Linge-karene fikk sprengt Brattholm før de forsøkte å rømme. Bare Baalsrud kom seg unna. Tre av hans kamerater ble skutt og dødelig såret, mens resten ble fanget, torturert og senere henrettet.  

Baalsrud gjennomførte en utrolig flukt fra Rebbenesøy til Sverige, med uvurderlig hjelp fra lokalbefolkningen. Flukten varte i to måneder, og ble senere skildret av bl.a. David Howarth i We Die Alone /Ni liv  i 1955. Boka ble filmatisert i 1957 og ble en av de mest kjente norske filmer noensinne. (https://snl.no/Jan_Baalsrud)

Da Jan Baalsrud skulle fraktes fra Revdalen og videre til Sverige, ble Aslak Aslaksen Fossvoll og Peder Nordnes kontaktet i Manndalen. Aslak kjent motstandsmann i bygda, og fant mannskap for å hjelpe Baalsrud i sikkerhet. Dramaet som utspant seg i Manndalsfjellene med å finne Baalsrud, frakte og pleie han i en hule øverst i dalen, for så å få han fraktet til Sverige var utrolig. Svært mange manndalinger var involvert i den farlige aksjonen, som man ved et under klarte å holde hemmelig for tyskerne.

Aslak døde av difteri to uker etter at Baalsrud var bragt i sikkerhet i Sverige, i juli 1943. Han ble gravlagt på Sandeng kirkegård i Manndalen. Da Baalsrud døde i 1987 var hans ønske å bli gravlagt sammen med hans hjelpere i Troms, og hans urne ble ført til Manndalen og senket ved Aslaks føtter. En rullestein fra Toftefjord markerer nå deres fellesgrav. (Haug/Karlsen Scott 2001).

baalsrud grav.jpg

Bereth Maria Pedersdatter

Manndalingenes konfrontasjoner med myndighetene har vært mange. Som vi har sett tidligere var særlig lensmannen upopulær blant bygdefolket. De mente han hadde en nedlatende holdning til manndalingene, og handlet unødig voldelig. En hendelse som må ha satt preg på folket, og som ble referert til i avhør etter manndalsaffæren, var da lensmannen og følget hans kom for å hente en ku fra en fattig kone.

Hun het Bereth Maria Pedersdatter, ble kalt «Bigga» og var født i 1863. Hun giftet seg med Anders Olsen, også kalt «Vuollajs- Ante».  Familien ble etterhvert dårlig stilt, og opparbeidet seg gjeld. For en gjeld på 40 kroner skulle den eneste kua hentes.

For Bereth må dette ha vært katastrofalt. Da dagen kom og lensmannen med følget sitt kom og skulle hente kua, løp hun for å gjemme den i naboens fjøs. Lensmannen kom etter, og det ble et basketak i fjøset mellom kvinnen og lensmannen. Det lød gråt og bannskap. En fjøslykt ble knust, og lensmannen «kløp henne så hun var aldeles blå» (Nilsen/Solhaug 1999). Lensmannen og følget dro kua ut, og ned etter veien mot Samuelsberg. Bereth hang etter i et forsøk på å holde kua tilbake. Slik ble hun slept 3 kilometer. Det sies at hun tisset blod, men lensmannen fortsatte og tilslutt mistet hun kua. Etter denne episoden ble hun svært syk, og døde senere av skadene. Legen hadde sagt at lensmannen burde anmeldes for dette overgrepet, men det det ble ikke gjort. (Nilsen/Solhaug 1999). Denne bitre saken ble imidlertid ikke glemt av bygdefolket, og må ha ligget som et bakteppe for senere møter med lensmann og øvrighet.

Bereth var antakelig en helt alminnelig kvinne, som på grunn av fattigdom og nød ble drevet til handling. Hun var et enkelt menneske som ikke hadde noe å stille opp med for overmakten. Hun var datter av Peder Mortensen og oldebarn til Morten Mortensen, som først slo seg ned i Dalen.

Før den tid, på begynnelsen av 1800-tallet var fiske hovedyrket til folk i bygda, og de fleste hus lå nede ved sjøen. Utover 1800-tallet er det befolkningsvekst i Manndalen.  Antall bruk i Manndalen øker stadig. Bebyggelsen trekker lengre opp i dalen, dels på grunn av befolkningsøkning og dels fordi man begynte å få et mer allsidig næringsgrunnlag der husdyrhold ble en viktig faktor i tillegg til fisket (Schøtt 1958). Fra midten av 1800- tallet har man ganske sikre indikasjoner på at Svartskogen var tatt i bruk som slåttemarker, beiteområder og til vedhugst (Bjerkli/Thuen 1997).

Matrikkelen fra 1848 viser ett bruk i Kjerringdalen og ett i Dalen, de andre er lengere nede i bygda (Schøtt 1958). I Dalen bor Bereths familie.

Bereth ble født et par år etter at J.A Friis hadde gjort sitt dokumentasjonsprosjekt og kartlagt befolkningen i Nord-Norge. Befolkningen i Manndalen er en blanding av samer, kvener og nordmenn. Tre språk har vært i bruk i bygda, og samisk har vært hovedspråk. Mellom 1801 og 1865 kom det nordmenn til Manndalen. De første var hovedsakelig kvinner. I perioden til 1900 økte andelen nordmenn i bygda. Samene, kvenene og nordmennene har giftet seg med hverandre, og gruppen med blandet befolkingen blir stadig større.

IMG_9521.jpgFoto: Annfrid Pedersen

Bereth og familien bodde i dalen på vinteren, og flyttet lengre ned i bygda på sommeren. De var en av få familier som flyttet denne veien på sommeren. Det var ved sommerfjøset at lensmannen kom for å hente kua. Slåtta begynte i juli når mannfolkene kom fra Finnmarksfiske. Først slo man innmarka. Dette graset ble tørket på bakken fram til man begynte med dyrking og fikk bedre avlinger i 1930- årene. Da begynte man med hersjing. Etter hjemmemarka var det utmarkas tur. På skogsteiger ble graset gjødslet ved at man brant kvist og løv på høsten og rakte aksen utover. Her kunne man også hersje ved å lage hersjegulv mellom trær. Siste slåtta var i allmenningen og i dalen. Her holdt man på i et par-tre uker. Før man begynte å bygge høyvogner av tre omkring 1910, ble høyet trukket ned på slede med hest. Lyngshesten var en vanlig hesterase, og arten har blitt bevart i Manndalen fram til vår tid.  Høyet ble lagret i høystakker og i sjåer (Schøtt 1958). Klikk på bilde for å se film om Lyngshesten.lyngshest.png

Manndalingene holdt kyr og sauer som var små av størrelse. Husdyrholdet var relativt stort rundt 1900, og på våren var det knapt med for til dyra. Folk kokte høyet sammen med vann og ga dyrene skav, tang, tare, løv og fiskeavfall som tilleggsfor. Før 1900 sto dyrene i grinder på natta, og ble gjetet på dagen. Sauemelka ble til kaffeost, kumelka til smør. (Schøtt 1958) Høsten gikk til bærplukking, jakt og sanking til den lange vinteren.

Folk var i stor grad selvforsynte, og hjemmeindustrien supplerte fiskeinntektene. Oppstadvev og flatvev har i manns minne vært i bruk i Manndalen. Fram til midten av 1800-tallet var håndtein vanlig i gamle Lyngen, etter det kom rokken (Richter-Hanssen 2004). Det ble stampet vadmel, sydd, strikket og spunnet (Schøtt 1958).

rebecka båt.jpg

Manndalingene deltar i både Finnmarksfiske og Lofotfiske. På sommerfisket i Finnmarka fikk de også handlet med russerne. Selv i makketida kjøpte russerne fisk, de saltet den dugelig og sa «Ikke skade, prima fisk» (Schøtt 1958). I bytte fikk de særlig rugmel. Pomorhandelen var en viktig del av manndalingenes økonomiske liv. På 1800-tallet kom pomorene til bukta mellom Løkvoll og Samuelsberg for å kjøpe sild. Sildefisket var godt på høsten, og manndalingen saltet sild i tønner i fjæra, og solgte til pomorene. Men i 1902 eller 1903 kom pomorene for siste gang til Manndalen etter sild, og i 1917 opphørte pomorhandelen.

Under krigsårene 1807-14 stengte engelske kryssere havnene helt opp til Finnmark. Jekter ble kapret og besetningen ble satt i «prisonen», fengsel. Også Wasmuth`s jekt fra Lyngen ble kapret og mannskapet ført til England til krigen var over. (Larssen 1976). Matmangel på grunn av blokaden gjorde at handelen med russerne ble spesielt viktig i denne tidsperioden.

Manndalingene var tidlig ute med anskaffelse av moderne fiskeredskaper og båter, og med sin mobile fiskeflåte var de konkurransedyktige i fiskehandelen. Deres aktive deltakelse i storfisket helt fram til 2. Verdenskrig, med både Lofot- og Finnmarksfiske, gjorde at jordbruket stort sett ble overlatt til kvinnene.

Da Bereth Maria ble født, var det like før nabogutten Erik Johnsen kom med i den læstadianske vekkelse gjennom talere som kom til Lyngen fra Karesuando. Han ble etter hvert reisepredikant, og senere leder innen det som skulle bli Lyngenlæstadianismen. Kristendommen har vært svært viktig for manndalingene, og læstadianismen preger bygdesamfunnet også i dag.

En ensom rogn i høstskrud ved setra..jpg

 

Morten Mortensen

Når vi først er innom Bereth, kan vi jo hilse nærmere på hennes forfar, Morten Mortensen, f. 1770. Hans far kom fra Idivuoma og mor var Marit Eriksdatter Pelleg. Morten bosatte seg i dalen, i Roudo. På eiendommen er det registrert fire tufter som nå er pløyd bort. Ved pløying ble det også funnet steiner og trestammer. Like i nærheten er det registrert en gammetuft som skal ha vært bebodd av Morten Mortensens sønn. Like bortfor har det vært en bakerovn som har vært brukt til fellesbaking av folk i området. Ovnen var i brukt fram til begynnelsen av 1900-tallet (www.gaisi.no).

I 1806 skriver biskop Matthias Bonsach Krogh om innbyggerne i Lyngen: «I forhold til deres kultur er mannfolkene temmelig hendige. Dog hendriver de en stor tid i ørkenløshet. Fruentimmerne derimot er alltid sysselsatte med spinning, strikking, vadmelsveving, med p..? forferdige saueskinnsfelder og grove, uldne tepper som selges til Lofoten, dels til svenske lapper». Han forteller videre at folket ikke er sparsommelige, På sommeren er ost og melk jevnlig føde. Kjøttet fortæres på høsten. Når de får melvarer er kosten grøt og tykk suppe med poteter i. Når alt annet er oppbrukt har de fisk. Deres overdåd består av brennevin og tobakk. Sjelden høres skjellsord, nesten aldri slagsmål. De er innbyrdes hjelpsomme, men mistroiske ovenfor nordmenn.»  (Larssen s. 89)

Mannfolkene, som drev mye fiske på denne tiden og hadde sitt virke hovedsakelig utenfor hjemmet, kan nok ha virket å ha brukt noe tid i «ørkenløshet». Både kvinner, barn og menn arbeidet imidlertid hardt slik at familien skulle «berges». 

Foto: Lisa Vangen

mamma vev.jpg

Madame Paulsens jekt fra Djupvik besøkte Bergen flittig i årene rundt 1800. Jekta var antakelig leid av fiskere i Lyngen, som for egen regning reiste til Bergen for å levere og kjøpe varer. Manndalinger var med båten. De leverte fisk, tran og rogn og kjøpte salt, mel, tobakk, duker, sirup, malt og kaffe. Anders Kilsens jekt besøkte Bergen i september 1801. Også da var Jacob Andersen fra Manndalen med (Larssen 1988). Manndalinger var også med på handelsferder med jekter til Bergen utover 1800-tallet. «Som kjøpt i Bergen!» er fortsatt et uttrykk man kan høre i bygda om noe som er riktig fint.

I 1801 er 130 personer registrert i Manndalen. Befolkningsøkningen gjelder ikke bare Manndalen, men hele Lyngen. «Folkemengden i Lyngen præstegjeld var i nogle aar særdeles tiltaget ved de forarmende fjeldfinner og kvæner, som var bosatt der for fiskeriet, hvortil fjorden var meget bekvæm» (Larssen s. 79).

Morten Mortensen bosatte seg i Manndalen i en periode da mange andre gjorde det samme. Fra midten av 1700- tallet til 1800 skjer det nemlig mye på befolkningsfronten i Manndalen.  Fjellsamer slår seg ned, kvener flytter til bygda, de tidligere beboerne får etterkommere og tilflyttere fra de omkringliggende bygder sørger for at 11 menn betaler leidingsskatt i 1787. En er i tillegg fritatt skatt på grunn av fattigdom.

I 1785 er det minst 4 kverner i Manndalen.  Det dyrkes bygg som blir brukt både til mat og brennevin. I 1865 dyrket halvparten av brukene bygg (Schøtt 1958).

Foto: Annfrid Pedersen

IMG_9521.jpg

Lasse Lassesen

Major Peter Schnitler arbeidet i 1743-45 med å kartlegge grensen mellom Norge og Sverige, og intervjuet flere i Lyngenområdet om bruk av naturen, bosetting og mere til. Han sier at gårdene ligger spredt langs Lyngenfjorden og på øyene, og av gårdene i Lyngenfjorden er det bare 3 «gamle Nordmænds Bønder-Gaarder», ellers bor de kvener og sjøfinner på gårdene. Fiskefangsten har gjort at kvener og samer har bosatt seg ved Lyngenfjorden. På sommeren kommer svenske «Bønder Folk» og fisker sei som de frakter med seg tilbake til Sverige.

På gården Manndalen var det i 1748 to oppsittere; Lars Lassesen og Lars Rastesen. De beskrives som finner. De må ha vært bosatt i området Løkvoll-Sandmelen-Samuelsberg. Schnitler noterer i 1743 at det lå gårder på begge sider av Kåfjord og en halv mil opp etter Kåfjord-elven, men «Ingen boer efter mandals-..Elve» (kilde). Vi kan regne med at disse hadde hver sin storfamilie. Disse to menn har bodd i Manndalen lenge. I 1728 er de også registrert som de eneste oppsitterne. I 1738 beskrives gårdene som «gammel finne Rød», noe som tyder på at bosetningen har vært her en stund.

I tillegg til den fastboende befolkningen har Manndalen vært sommerhjemmet for svenske reindriftsamer fra Enontekis-området. Svenske samer begynte antakelig å flytte reinen til norskekysten på sommerbeite fra slutten av 1600- tallet. I 1747 forteller Enontekis-samer til svenske grenseingeniører at de ikke kunne ha berget reinflokkene «utan utaf en urminnes rättighet flytt neder til half kanten», der noen av dem bodde «utmed Olmaiwouddi wid hafwt…1 ½ mihl nedan före Olmaijware» (Schjøtt 1958). Kontakten med disse svensksamene var nok tett. Den lokale samiske manndalsdialekten er helt til våre dager preget av samhandling med samer fra Karesuando-området.

Lars Lassesen var sannsynligvis sønnen til Lasse Andersen. I 1723 er det kun Lasse Andersen og Lars Lassesen som er registrert som oppsittere i bygda. De besitter halvparten av gården hver. Matrikkel fra 1723 beskriver gården Manndalen slik: «Begyndes inden for Mandals Bergene og strecker sig saa alt du til Nösseberget. Jorden er skrin, mens ellers som de öfrige, kand föde derpaa 5 kiör 6 smaler, og anseet som Landskyld 2 pd 6 mk.». (Bjerkli/Thuen 1997).

Fra 1701 finner vi Lasse Andersen listet under Kåfjord, med tre sønner, en av dem ved navn Lars. I lista er ikke gårdnavn spesifisert. Hvem Lars Lassesen og faren Lasse Andersen var, og hvor de kom fra, er uvisst.

I Kåfjord var det 12 menn med koner og tjenestefolk som betalte koppskatt i 1645, befolkningen i Lyngen holdt seg på stabilt lavt nivå gjennom siste halvdel av 1600-tallet og i begynnelsen av 1700. Det er ikke er usannsynlig at vi har hatt en eller to gårder i Manndalen på denne tiden. Lasse var i alle fall vokst opp i Kåfjord på slutten av 1600-tallet, begynnelsen av 1700-tallet.

Før denne tid er det ingen personer vi kan treffe på vår historievandring. Det ble ikke registrert hvilke gården folk bodde på i Lyngenfjorden. Men det var bosetting rundt fjorden, folk fisket, jaktet og drev sine små gårder. De solgte og byttet til seg varer. Skibotnmarkedet var en viktig arena for denne handelen.  Det kan nevnes at den første dokumentasjon om handelsboder på Skibotn marked er fra 1608. Da klager birkarler over at den dansk-norske fogden Niels Paalsen rev «Bodar och Huusz», som birkalene etter egen påstand mente hadde stått der «i mange fogders tid «obehindrat» (s. 62. Lyngen bygdebok).

 

De tidligste tider

Når vi skal gå lengre tilbake i tid må vi over på arkeologiske funn. I Lyngenområdet er det mange funn fra tidligere tider, så også i Manndalen. Muligens har jeger- og fiskefolk brukt dalen om oppholdssted. Kanskje har de også bodd her.   

På Moen ovenfor Sandeng kirkegård er det registret en hustuft, muligens fra yngre steinalder etter høyden fra havet å bedømme. Tuften er 7,5 x 6 meter, og det har sannsynligvis vært steinheller som gulv inne i huset (www.gaisi.no).

Klikk på bildet for å komme til Kulturminnesøk.no

kulturminnesok.JPG

På Løkvollen er det funnet to spydspisser av skifer fra steinalderen.

 

Den ene spydspissen ble funnet i jorda i 1952 og innlevert til Povl Simonsen fra Tromsø museum som svarer dette: "Jeg skriver for å bringe Dem muséets beste takk for den pene spydspiss av grønn skifer De leverte inn her i vår. Den er fra yngre steinalder, ca. 3-4.000 år gammel, og vi er derfor glad for den her."

Salomon Johansen spydspiss.jpg

I 1976 kunne lærer Magne Mikalsen fortelle om funnet av den andre skiferspissen til Tromsø Museum. Spissen ble funnet høsten 1975 av den da 6 år gamle Morten Løkvoll.  Gerd Stamsø Munch ved Tromsø Museum takket for den innsendte spissen, og mente den var mellom 3000-4000 år gammel. Stamsø Munch bemerket også at de avrundede kantene på denne spissen er et resultat av at den er vannrullet (ntrm.no).morten løkvoll skiferspiss.jpg

Slipte skiferspisser med tange og mothake forekommer både fra perioden 3000-1800 f. Kr. og den etterfølgende perioden tidlig metalltid. Slike spisser er vanlige å finne på kysten.

En del av spissene av denne typen kan være ganske lange og dermed tunge. De har nok ikke vært skjeftet på en pil, men heller på et spyd.

Skiferspisser av denne typen har vært brukt ulike jaktaktiviteter. Mothakene sørger for at pilen blir sittende godt fast i byttet (www.ntrm.no).

 

En øks ble funnet av Peder Solbakken. Han hadde den med under evakueringa, og ga den senere til sin sønn. Sønnen ga den videre til Magne Mikalsen. Mikalsen sendte øksa til Tromsø museum, samt et brev der det framgår at Solbakken ønsket at øksa burde oppbevares i bygda for framtida. Foreløpig har det ikke blitt slik.

øks peder solbakken.jpg

Povl Simonsen fra museet opplyser at øksa var et meget interessant steinalderfunn fra ca. 3000-2000 f.Kr. Simonsen skriver i sitt brev at "det enten er handlet til Nord-Norge fra området Kalix-Rovaniemi eller er brakt til Kåfjord av innvandrere derfra. Det siste er visst tilfelle for funn fra Bardu, Målselv, Kautokeino, Karasjok, Pasvikdalen, mens det første vel oftest er tilfelle med slike gjenstander ute fra kysten. Kåfjord er nok et grensetilfelle, så der tør vi ikke avgjøre om meiselens siste eier var en "skiferkulturmann" eller en "botnisk mann"." (ntrm.no)

Denne gruppen økser dateres generelt til perioden mellom 5000-3000 f. Kr. Spissnakkende ovale økser er den eldste typen slipte steinøkser vi kjenner. I Kåfjord er det ikke sendt inn noen slike økser. Imidlertid finner vi flere eksemplarer av senere øksetyper.

Økser har nok vært gode allsidige redskaper for tyngre oppgaver, om det har vært trearbeid, slakting eller til fjerning av hår og pels på huder. (www.ntrm.no). For informasjon om flere funn fra Kåfjord, trykk her.

 

Gjennomsiktig.png

 

Med dette er vår historievandring slutt. Man kan undre seg på hvordan bygda har sett ut i tidligere tider Fundere på hvordan folk har bodd og levd. Mellom fjellene, Čeallu, Storhaugen, Gaisi, Balkesvarre, Samuelsberg, har manndalingene holdt til i flere hundre år. Skiftende tider og samfunnsforhold har formet bygda og menneskene. Likevel ser vi en viss sammenheng mellom fortid og nåtid. Tråder som tråkles over generasjoner og til sammen lager en vev som gjør oss stolte av bygda vår og våre forfedre.

Takk for følget!

 

 

 

 

 

 

 

Kilder

Bjerkli, Bjørn/Thuen, Trond                       «Om bruken av Svartskogen i Manndalen», Rapport utarbeidet for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms 1998

Haug, Tore og Karlsen Scott, Astrid  «Jan Baalsrud og de som reddet han»          Gyldendal 2001

Nilsen, Jan                                         «Lyngseidet, Olderdalen og Manndalen 1950»                                                                  Årbok for Nord-Troms 2000

Nilsen Jan/ Solhaug Harry                 «Manndals-affæren. En dokumentarisk beretning om bygdeopprøret mot myndighetene i 1925.» 1999

Nilsen, Jan/Solhaug, Harry                «Elveforebyggingssaken 1933» 2014           

Nilsen, Jan/Solhaug, Harry                «Regulering, opprør, gjenreising og samespørsmål 1945-1950», Alpha forlag 2010

Larssen, Emil                     1976                      «Lyngen bygdebok. Lyngen prestegjelds historie»

 

Wisløff, Dag Sigurd 1972                           «Kirkejubileum 1722-1972 «Finne Capellet» i Kåfjorden 250      år. Et minneskrift over de kirkehus som er reist i Kåfjord sokn». Fylkestrykkeriet, Tromsø.

«Stedsnavn» www.gaisi.no

«Løsfunn fra Kåfjord» www.ntrm.no: http://www.ntrm.no/Utforsk/Nettpublikasjoner/Loesfunn-fra-Kaafjord)

«Gjenreising og fornorskning» Ivar Bjørklund http://www.nrk.no/sapmi/gjenreisning-og-fornorskning-1.12022503

 

 

 

Lisa Vangen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Språk Norsk - Norwegian